Microsoft og Meta sparker tusenvis

Kort fortalt

Sarah Franklin er sjef for Lattice, en plattform for personalledelse (HR) som hjelper selskaper med å måle og utvikle ansatte. I april 2026 satt hun i studio hos Bloomberg Technology med programleder Ed Ludlow og sa det mange tenker, men få toppledere sier høyt: Microsoft og Meta kutter tusenvis av jobber for å frigjøre penger til AI. Men kuttene frigjør knapt noe, og den egentlige prisen er høyere enn regnearket viser.

Ludlow stilte spørsmålene som burde stilles. Sparer man faktisk nok penger ved å si opp så mange? Og hva er egentlig forskjellen mellom Metas tvungne oppsigelser og Microsofts frivillige sluttpakker?

Franklins svar: nesten ingenting. Begge selskapene bruker penger på sluttpakker, ikke på å lære opp folkene sine. Det er kortsiktig gevinst på regnearket og langsiktig tap av kunnskap i arbeidsstyrken.

Tokenmaxxing er ikke et prestasjonsmål

Et nytt mål som dukker opp i teknologiselskaper nå, er tokenmaxxing. Det betyr å telle opp hvor mange tokens (de minste enhetene AI behandler) en ansatt bruker i jobben sin. Tanken er at jo mer du bruker AI, desto mer produktiv er du.

Franklin mener det er feil. Hun stiller ett spørsmål:

"Ville du sett på personen i selskapet ditt som sender mest e-post som den mest produktive? Det er noe nytt vi kan bruke til å måle. Det er ikke nødvendigvis det samme som god ytelse."

Å sende mange meldinger til en AI er ikke det samme som å gjøre godt arbeid. Det er et mål på aktivitet, ikke på verdiskaping. Inntekt per ansatt er et mer kjent mål som faktisk sier noe. Tokenmaxxing forteller deg ikke hvem som bidrar til resultatet, og hvem som bare skriver mange meldinger til AI-en.

Kuttene frigjør knapt det du tror

Microsoft har varslet rundt 10 000 oppsigelser. Meta rundt 8 000. Begge tar ned antall ansatte rett før kvartalstallene, og påstanden er at det frigjør penger til AI-investeringer.

Franklin er skeptisk til det regnestykket:

"Det letter egentlig ikke presset, og det rammer kulturen dypt. Enten det er én person eller tusen eller ti tusen, er det et menneske. Og folk bryr seg om hva som skjer med andre mennesker."

Det er en reell kostnad på regnearket, og det er en reell kostnad for kulturen. Erfarne folk forsvinner. Noen av dem starter egne selskaper. De kollegaene som blir igjen, ser hva som skjer og merker det på kroppen.

Sluttpakker og frivillige sluttpakker er det samme under overflaten

Ludlow trekker et skille: Meta gjennomfører tvungne oppsigelser, mens Microsoft tilbyr frivillige sluttpakker, kjent som "buyouts" i USA. Er det en viktig forskjell?

Franklins svar er tydelig: ikke egentlig.

"Det er fortsatt en investering i sluttpakker, ikke i kompetansen og menneskene dine, og det er den store forskjellen."

Begge metodene bruker penger på å få folk ut av selskapet. Ingen av dem bruker penger på å hjelpe folk med å lære ferdighetene de trenger i AI-æraen.

Det virkelige skiftet

Franklin bruker en sammenligning som setter ord på hva de berørte egentlig opplever. Du kan ikke si til noen som har brukt tiår på å bygge en karriere at de nå må endre seg over natten. Det er som å si: vær i Europa om en time.

"Med mindre du kan teleportere deg, er det ikke mulig. Men du kan komme deg dit på én dag."

Å endre seg er mulig, men det tar tid. Det krever ledere som har mot til å investere i menneskene sine, ikke bare i datamaskiner og servere. Det krever at den enkelte tar ansvar for sin egen utvikling. Og det krever at selskapene tenker langsiktig: det er dyrt å miste kunnskap, selv om det ser billig ut på neste kvartalstall.

Spørsmålet Franklin egentlig stiller, er ikke om AI overtar jobber. Det er om selskapene velger å ta med seg folkene sine inn i den nye æraen, eller la dem bli stående igjen.

Ordliste

Kilder og ressurser