OpenClaw på TED: Peter Steinberger slipper hummeren løs

Kort fortalt

En utbrent grunnlegger brukte tre år på terapi, flyttet mellom land og våknet hver morgen uten grunn til å stå opp. Da prøvde Peter Steinberger en AI-agent for koding, og 18 måneder senere sto han på TED-scenen med det Jensen Huang (NVIDIA) kaller operativsystemet for personlig AI.

"Holy shit"-øyeblikket

Tidlig i 2025 satte Steinberger seg ned for å teste de nye AI-kodeagentene. Det han kaller et "holy shit-øyeblikk" kom raskt. Standardkoden som må skrives hver gang, oppsettet som binder ting sammen, alle de kjedelige delene av programvareutvikling: AI kunne gjøre hele greia. Flaskehalsen var ikke lenger å skrive kode, men å tenke den ut. Og tenkning var det han hadde drevet med i 25 år.

På få måneder bygde han 44 prosjekter. Det siste var en WhatsApp-bot han koblet til sin egen datamaskin som sto hjemme, slik at han kunne snakke med sin egen kode gjennom appene han allerede brukte. Den boten tok han med til Marrakech.

Marrakech og talemeldingen

På en tur til Marrakech testet Steinberger WhatsApp-botten han hadde bygd til seg selv. Den håndterte allerede tekst og bilder, men han hadde aldri lagt inn støtte for talemeldinger. Da han sendte en talemelding uansett, dukket skriveindikatoren opp, og ni sekunder senere kom svaret.

Da han spurte agenten hvordan den hadde klart det, var gjennomgangen en kjede av ting han ikke hadde kodet: inspiser filen, oppdag at det er lyd, konverter til et standardformat, finn en OpenAI-nøkkel som lå tilgjengelig, send lydsnutten dit for transkribering, returner svaret. Hvert steg ble improvisert på stedet.

Dette er forskjellen foredraget kommer tilbake til hele tiden. En chatbot tar imot en prompt, lager et svar, og stopper hvis den møter en vegg. En agent som treffer veggen, prøver å gå rundt.

En åpen Discord-server, 800 meldinger før frokost

Det andre store øyeblikket var en glipp. Steinberger la agenten i en åpen Discord-server og inviterte tilfeldige folk, satt oppe og så fremmede leke med den, før han la seg. Det han hadde glemt, var at agenten var satt opp til å starte seg selv på nytt automatisk.

Da han våknet lå det over 800 meldinger og ventet. Han leste hver eneste før han gjorde noe annet, bare for å sjekke om agenten hadde lekket noe privat. Det hadde den ikke, men den kunne ha gjort det.

Det var der det gikk viralt. Prosjektet som nå heter OpenClaw har en hummermaskot, egne konferanser, og en vekst en venn av Steinberger beskrev som "ikke hockeykølle, dette er strippestang". En graf som peker rett opp.

Suksessen kom i en pakke med et varemerkekrav fra AI-selskapet Anthropic som tvang fram et navnebytte, et forsøk på å få ham vekk fra hummeren, og avstenging fra modellen flertallet av brukerne foretrakk å bruke i OpenClaw. Prosjektet het opprinnelig Clawdbot (fra Claude + claw), ble omdøpt til Moltbot etter klagen i januar 2026, og endte som OpenClaw tre dager senere fordi Moltbot aldri klang helt riktig.

Gerhard og ølmaskinen

På ClawCon i Wien møtte Steinberger Stefan og hans 60 år gamle far Gerhard, en ølsommelier (sertifisert ølkjenner) som aldri har skrevet en eneste kodelinje. De hadde koblet OpenClaw til brygge-oppsettet sitt via Bluetooth, sendt én prompt, og latt agenten kjøre hele den 90 minutter lange bryggingen: temperaturtrinn, humletilsats, hele prosessen. Så spurte de agenten hva de skulle gjøre med alt ølet, og den foreslo en nettside. Noen meldinger senere hadde de betalingsløsning og et ekte produkt.

Nesten alt ble gjort fra telefonen. Dette er selve kjernen i foredraget. Poenget er ikke at Gerhard nå har et lite bryggeri, men at avstanden fra "jeg har en idé" til "jeg har et produkt" har krympet kraftig for noen uten programmeringsbakgrunn.

Kinas hummerparadoks

I Kina kalles det å installere OpenClaw "å oppdra hummere". Tusenvis sto i kø ved Tencent-kontoret i Shenzhen for å få sin hummer installert, og byen gir tilskudd til folk som driver virksomhet på agenten.

Steinberger møtte en kinesisk gründer som fulgte med på hva hver ansatt automatiserte hver dag. Regelen er enkel: én automatisert oppgave per dag. Klarer du det ikke flere dager på rad, blir du sparket. I andre selskaper er det motsatt: å installere OpenClaw på jobbmaskinen er i seg selv grunnlag for oppsigelse. Noen blir sparket for å bruke den, og andre blir sparket for å ikke bruke den.

Heartbeat og fremtiden

Som standard venter agenten på en prompt. Steinberger la til en funksjon han kaller "heartbeat" som vekker agenten med jevne mellomrom for å sjekke e-post, sjekke kalenderen, følge opp løse tråder. Det første testprompten hans var "Surprise me", og agenten fikk altså lov til å gjøre hva den ville uten å bli spurt.

"Og ja, det er på en måte så skummelt som det høres ut," sier han. "Ingen stor teknologibedrift ville sluppet noe slikt. Men jeg er bare en tilfeldig utvikler fra Østerrike uten juridisk avdeling."

Poenget er ikke at Østerrike mangler jus, men at advokatene til et stort selskap ville stoppet en agent som handler av seg selv, lenge før den nådde brukerne. Han har ingen slike sperrer.

Begrunnelsen for å dele dette er enkel: han bygde sandkassen for seg selv, men ga den bort som åpen kildekode slik at andre kunne leke videre. På scenen skisserer han et fremtidsbilde med flere spesialiserte agenter per person (én for jobb, én personlig hummer, kanskje én for helse), som alle samarbeider sikkert. I møter ser han for seg toveis modeller der en sub-agent faktasjekker en statistikk mens diskusjonen pågår, og en annen sender oppfølgings-e-post før møtet er over. For å sikre åpenheten lanserer han OpenClaw Foundation fra scenen: en ikke-kommersiell stiftelse, åpen kildekode, for alltid.

Det egentlige skiftet

For Steinberger handler det ikke om teknologien, men om tilgangen. OpenClaw flyttet AI fra noe skummelt og tåkete til noe morsomt, nyttig og kanskje litt rart: hummere, pannebånd, ølbedrifter. Det vi trenger fremover er at flere mennesker bruker mer tid med AI, sier han, for å forstå hvor kraftig og omformende teknologien faktisk er.

På ClawCon i New York samlet tusenvis av mennesker seg for å diskutere hva hummeren deres hadde gjort den uken. Gerhard og ølmaskinen. Veterinæren i Shenzhen som automatiserte dagligvarene. Tenåringen i São Paulo som bygde et firma for privatundervisning på OpenClaw. Ingen av dem er programmerere. Alle er byggere.

Det er ikke teknologien, det er tilgangen. Agenter endrer hvem som kan bygge ting, og den døren lukkes ikke igjen. Når du kan be AI-en lage en prototype på én time, er alt mulig. Det neste gjennombruddet kan komme fra hvem som helst, fra hvilket som helst land, fra en hvilken som helst kafé.

Han lukker sirkelen til sin egen åpning: selv en utbrent grunnlegger som stirrer på skjermen og lurer på om gnisten er borte, kan gjøre noe sånt. Gnisten er ikke borte. Den venter bare.

"Hummeren er løs, og den går ikke tilbake i tanken."

Andersons innvending

Da Steinberger var ferdig, kom TED-kurator Chris Anderson opp på scenen for en direkte samtale. Han fortalte Steinberger, med kjærlighet, at han faktisk fant foredraget skremmende, og at om en film om Pandoras eske trengte en hovedrolle, kunne Steinberger spille den. Bekymringen var at AI-forskere vanligvis rammer arbeidet sitt inn rundt sikkerhetstiltak, mens Steinberger tilsynelatende har stor glede av å slippe ting ut og se hva som skjer.

Steinberger svarte i to deler. På risikoen er svaret praktisk: folk kjører ikke lenger agenter i åpne Discord-servere, de gir dem hver sin maskin (ofte en Mac mini), og sandkasser holder skadeomfanget lite. På det større spørsmålet er veddemålet hans at flere folk som bruker agenter, gir raskere felles læring om hva som går galt.

Ordliste

Kilder og ressurser